Pungrotta og tarantellaen

Jeg ble spurt av Thomas om jeg ønsket å gjenfortelle en liten, grusom og komisk hendelse, jeg var så heldig med å ha opplevd en natt i Paraguay. Så her kommer den:

Klokka var ett om natten, og ettersom jeg hadde reist i 15 timer denne dagen, følte jeg at det var på tide å legge seg. Jeg sto inne på kjøkkenet for å ta en liten oppvask, da jeg plutselig ser noe bevege seg i søppeldunken vår. Kanskje padde? De er tross alt kjemper her. Mus? Isj. Men den hadde store ører og lang nese. Jeg nærmet meg mer og da ser jeg også den lange halen dens. Det var en liten pungrotte. En bebi-pungrotte. Hvem vet hvor lenge den hadde vært der, fordi internatet hadde vært tomt i seks dager, og det lukta av den. Og hvordan i all verden endte den opp der? Litt sånn utilpass løpte jeg mot rommet til volontøren Sanan, som hadde lagt seg for en time siden da hun måtte opp tidlig neste dagen, for å få noe tips om hva jeg skulle gjøre. Døra til rommet hennes er helt krise å åpne, så jeg tror jeg vekket henne før jeg rakk å si noe. «Det er en pungrotte inne på kjøkkenet! I søppeldunken!». Hun var jo selvfølgelig veldig trøtt, så det var lite tilbakemelding å få. «Jeg tror jeg bare lar den ligge der, for jeg tør ikke å gå ut nå når det er så mørkt», sa jeg både til hun og meg selv. Jeg hadde allerede blitt traumatisert fra når døra vår åpen en sen kveld og en flaggermus kom flyvende inn til stua, for tre jenters store begeistring. Jeg gikk tilbake til kjøkkenet og stirra litt til på pungrotta. Nei, stakkars fyr. Han kom ikke til å holde ut til morgendagen, i tillegg til at han var litt søt, og jeg ville heller ikke hanskes med en død pungrotte neste dag. Så av både av barmhjertighet og av egoistiske grunner bestemte jeg meg for å slippe den løs i det fri. Jeg plukket opp lokket, plasserte den godt på søppeldunken, og løftet den opp. Forsiktig, med dunken så langt unna meg som mulig, gikk jeg mot ytterdøra. Jeg åpnet døren og steg ut. Og der, mens jeg sto med en pungrotte i en blå søppeldunk klokka ett om natta, ser jeg noe svart løpe inn mot huset og bak døren. Fillern. Hvor mye jeg enn ønsket at det var mus, var jeg ganske sikker på at det ikke var det. Men først, la oss bli ferdig med pungrotta, tenkte jeg for meg selv. Jeg la ned søppeldunken på langs, slik at den bare kunne kravle ut selv. Gjorde den det? Nei. Den bare gikk inni der, så jeg så bare dunken rulle bortover. «Nei, den får nå klare seg sjæl», sa jeg høyt og håpet på at jeg ikke forlot den som et lett bytte. Så banket hjertet litt, for nå måtte jeg finne ut av hva den svarte greia var. Med mobilens lommelykt lyste jeg inn mellom sprekken til døra og veggen. Og der ser jeg den. En svart, hårete, ekkel, stor tarantella. «Neineineinei, du tuller med meg nå? Porqueeeee???» Her passer den frustrerte emojien godt til. Jeg bevegde litt på døra for å se om den ville stikke ut selv, men neida, den skulle bare bevege de ekle bena nærmere meg. Jeg grøsser bare med å skrive dette. Altså, jeg er ikke redd for edderkopper. Bare de store ekle og hårete. Jeg ville heller hatt tre pungrotter og en kakerlakk å hanskes med enn en slik en. Igjen vekket jeg Sanan. Denne gangen tok hun ikke det helt bra, forståelig nok. For andre gang vekket jeg ho når hun hadde fem timer igjen å sove. Sorry. «Det er en stor edderkopp bak døra, Sanan! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!», nærmest ropte jeg og hoppa samtidig fordi jeg var så stressa. Stakkars, Sanan. «Hent feiekosten og bare kost den ut», rådet hun meg. Ja, særlig, jeg holder jo på å dø her. Men jeg hentet feiekosten og sto ved døren lenge. Ganske lenge. «Legg mobilen på gulvet, sånn at du kan bruke begge hendene», ropte Sanan til meg. Men det var jo ikke det som var problemet, problemet var at jeg ikke ville komme noe nær den edderkoppen, selv ikke med en to-meters lang feiekost. Til slutt hører jeg Sanan reise seg opp med dyna rundt ho og tar feiekosten fra meg. «Hæ, tør du virkelig det?», spør jeg henne i beundring. «Har jeg noe valg da?», spør Sanan tilbake. Nei, hun hadde egentlig ikke det.

Takk, Sanan, du reddet livet mitt <3 Jeg er evig takknemlig.

Jeg håper pungrotta ikke ble spist av noe annet rart noe og at den fant familien sin igjen. Og jeg håper at tarantellaen forsvinner for alltid. Det går helt fint å ikke se deg igjen.

Thomas legger til historien her for sikkerhets skyld:
For å ha alt på det rene og ikke skremme bort fremtidige gjester / brukere av CHD. Idag er det ikke lenger mulig for pungrotter, mus eller andre krypdyr å komme seg inn. Vaktmesteren har blant annet murt igjen feiehullet til pipa (da det ikke er peis der), det er ordnet dørterskler og andre tiltak som gjør at dyr ikke lenger kommer seg inn. Bare for å ha sagt det. Så da lar vi historien stå som en litt komisk, eksotisk og litt grusom engangs erfaring som Marisel sier selv…